Bruk spredningsforsøk og spektrallinjer til å sammenligne atommodeller.
Fagstoff
Thomsons modell fordelte positiv ladning gjennom atomet. Rutherford tolket sjeldne store avbøyninger i spredningsforsøk som tegn på en liten, positiv kjerne. Bohr innførte diskrete energinivåer for å forklare linjespekteret til hydrogen.
Ved overgang mellom energinivåer er fotonenergien |ΔE| = hf = hc/λ. Når en elektronisk overgang går til lavere energi, kan atomet sende ut et foton. Kvantemekaniske modeller beskriver elektrontilstander med sannsynlighetsfordelinger. Bohrs modell fungerer best for hydrogenlignende atomer.
Hva kan en atommodell forklare?
I Rutherford-forsøket passerte de fleste alfapartiklene nesten rett gjennom folien. Noen få ble kraftig avbøyd. Sammen støtter observasjonene en modell med en konsentrert positiv kjerne og mye plass rundt den.
Et emisjonsspekter kan ha lyse linjer der en gass sender ut fotoner med bestemte energier. Et absorpsjonsspekter kan ha mørke linjer der gassen fjerner fotoner fra en kontinuerlig bakgrunn. Linjer ved samme bølgelengde kan knyttes til samme energiforskjell.
Bohrs energinivåer gir gode bølgelengder for hydrogen i en enkel modell. For atomer med flere elektroner må vi ta hensyn til at elektronene vekselvirker. Sammenlign alltid en konkret prediksjon, for eksempel en bølgelengde, med observasjonene.
Når du sammenligner en modell med spektrometerdata, sjekk bølgelengdene til kjente linjer først. Hvis flere linjer forskyves i samme retning, kan kalibreringen eller relativ bevegelse være en forklaring. En ekstra linje kan også komme fra et annet stoff.
Fra observasjon til modell
Thomsons modell fordelte positiv ladning over atomet. De store avbøyningene i folieforsøket blir mer forståelige med Rutherfords konsentrerte kjerne. Bohr innførte bestemte energinivåer for å knytte hydrogens linjer til overganger. Hvert trinn svarer på en annen observasjon.
Fra bølgelengde til energiforskjell
En rød hydrogenlinje ved omtrent 656 nm svarer til overgangen fra nivå 3 til 2 i Bohr-modellen. Med E = hc/λ blir fotonenergien omtrent 3,03 · 10⁻¹⁹ J. Ved absorpsjon kan et atom i nivå 2 ta opp et foton med omtrent samme energi og gå til nivå 3.
Utforsk modellen
Sammenlign overgangen fra nivå 3 til 2 med overgangen fra 6 til 2. Forutsi hvilken som gir størst fotonenergi. Bytt til emisjonsspekteret og sjekk hvilken linje som ligger lengst mot venstre.
Vis forklaring
Fra nivå 6 til 2 er energiforskjellen størst. Modellen gir omtrent 410 nm, sammenlignet med omtrent 656 nm fra nivå 3 til 2. Større fotonenergi svarer til kortere bølgelengde.
Formler og når de gjelder
- Bølgelengde og frekvens
- Bruk c for lys i vakuum. I et materiale bruker du bølgefarten i materialet.
- Fotonenergi og energinivåer
- I en elektronovergang svarer energien i fotonet til forskjellen mellom nivåene. Bruk bølgelengden i vakuum i hc/λ.
Regneeksempel
- Vi ser en spektrallinje ved λ = 656 nm. Bruk 1 nm = 10⁻⁹ m, slik at λ = 6,56 · 10⁻⁷ m.
- E = hc/λ ≈ (6,63 · 10⁻³⁴ J·s)(3,00 · 10⁸ m/s) / (6,56 · 10⁻⁷ m) ≈ 3,03 · 10⁻¹⁹ J.
- Del på 1,60 · 10⁻¹⁹ J/eV og få omtrent 1,89 eV. I hydrogenspekteret ligger en kjent rød linje nær denne bølgelengden. Bruk flere linjer hvis du skal identifisere en ukjent gass.
Sammenlign målte linjer med hydrogen
| Linje | Målt (nm) | Hydrogen (nm) |
|---|---|---|
| Blågrønn | 487 | 486,1 |
| Rød | 655 | 656,3 |
Avvikene er +0,9 nm og −1,3 nm. Med en usikkerhet på omtrent 2 nm er begge forenlige med de oppgitte hydrogenlinjene. Den blågrønne linja har kortere bølgelengde og dermed større fotonenergi etter E = hc/λ.
To samsvarende linjer styrker tolkningen. Sjekk kalibrering, flere linjer og om andre stoffer kan gi linjer nær de samme bølgelengdene.
Forutsi linjene før du ser spekteret
Thomsons modell fordelte den positive ladningen gjennom atomet. Med ladningen så jevnt fordelt skulle alfapartikler stort sett få små avbøyninger i en tynn folie. Rutherfords modell samler den positive ladningen i en liten kjerne. Den kan gi store avbøyninger når partikler passerer nær kjernen. Sjeldne, kraftige avbøyninger gir derfor et viktig grunnlag for å skille modellene.
For spektrallinjene trenger vi også en modell for energiene elektronet kan ha. I Bohrs modell er elektronenergien for hydrogen omtrent En = −13,6 eV/n². Når elektronet faller fra n = 3 til n = 2, får fotonet energien E3 − E2 ≈ 1,89 eV. Med hc ≈ 1 239,84 eV·nm gir λ = hc/E en bølgelengde på omtrent 656 nm. Bruk samme metode for overgangene fra n = 4 og n = 5. Behold de uavrundede energiene i regnestykket.
| Overgang | Modell i vakuum (nm) |
|---|---|
| n = 3 til n = 2 | 656,4 |
| n = 4 til n = 2 | 486,2 |
| n = 5 til n = 2 | 434,1 |
Modellen forutsier også en rekkefølge. Høyere startnivå gir større energiforskjell for fall til n = 2, så bølgelengden blir kortere. Se nå om tre kjente linjer har omtrent samme plassering og rekkefølge.
Sammenlign med referanselinjene
| Overgang | Modell i vakuum (nm) | NIST i luft (nm) |
|---|---|---|
| n = 3 til n = 2 | 656,4 | 656,3 |
| n = 4 til n = 2 | 486,2 | 486,1 |
| n = 5 til n = 2 | 434,1 | 434 |
Luft- og vakuumbølgelengde er litt forskjellige. Flere av linjene har dessuten finstruktur i et instrument med høy nok oppløsning. Den enkle modellen får fram linjeposisjonene på den skalaen et typisk skolespektroskop kan vise. Den forklarer hverken finstrukturen eller alle linjene i atomer med flere elektroner.
Holder kjernemodellen mot målingene?
Forskerne sendte alfapartikler mot en gullfolie. Et lysglimt viste at en partikkel traff skjermen. 0° er rett fram, og vinkler over 90° betyr at partiklene ble spredt bakover.
| Vinkel (°) | Korrigert antall lysglimt | Modellfaktor |
|---|---|---|
| 45 | 1 435 | 46,6 |
| 60 | 477 | 16 |
| 75 | 211 | 7,25 |
| 105 | 69,5 | 2,53 |
| 120 | 51,9 | 1,79 |
| 135 | 43 | 1,38 |
| 150 | 33,1 | 1,15 |
Modellfaktoren angir hvordan antallet endrer seg med vinkelen i kjernemodellen. For å sammenligne to vinkler deler du den største faktoren på den minste.
Se forklaringen
Modellen beskriver et sterkt elektrisk felt nær en liten, positiv kjerne. De få partiklene som kommer nær kjernen, kan bli avbøyd mye i ett møte. En modell der den positive ladningen er fordelt i hele atomet, gir en svakere avbøyning ved ett møte. Den målte vinkelavhengigheten støtter kjernemodellen. Elektronenes energinivåer må undersøkes med andre observasjoner, som spektrallinjer.